Håpløs romantikker

Håpløs romantikker, det er visst det jeg er. En håpløs romantikker. Kjæresten min beviste det for meg på julaften ved å gi med et bokmerke med akkurat den teksten. Håpløs romantikker.

For ja, jeg er en håpløs romantikker. Jeg er nærmest naiv og overtroisk i søken etter ham. Den ene. Og jeg binder meg så fort til enhver mann som skulle provosere frem noe à la kjærlighet i meg, at jeg burde fått premie for det. Det trenger ikke nødvendigvis være kjærlighet engang. Stormforelskelse, beundring, seksuelt begjær, morsinstinkt og til med medfølelse kan få meg til å knytte meg til en mann. Men jeg er forstatt fast bestemt på at jeg skal finne ham: den ene.

Jeg spør meg selv om jeg er med rett person. Om jeg har de rette følelsene. Om han jeg er sammen med nå faktisk er like knyttet til meg, som jeg er til ham. Fordi jeg er så knyttet til denne gutten at jeg hadde gått gjennom ild og vann for ham. Og det gjør jeg jo forsåvidt også. Vi lever ikke engang i samme land, og savnet jeg føler for ham er gjør meg passiv og matt. Jeg sliter med å være lykkelig uten hans bekreftelse, og det hender jeg ikke får den. Den samme gleden jeg viser over å kunne tilbringe en liten time på Skype med han som er min, får jeg ikke alltid tilbake. Noen dager maser jeg og får høre litt. Andre dager hører jeg ingenting. De dagene virker det som om alt var en drøm. Jeg våkner opp og lurer på om han faktisk eksisterer. Om det faktisk kan stemme at det finnes en gutt der ute som tenker regelmessig på meg. Som kanskje ser for seg det morgentrøtte ansiktet mitt på puta ved siden av seg, og synes det nærmer seg vakkert. Som kanskje savner å pakke to guttearmer om livet mitt og trykke seg mot ham. Er han der i det hele tatt? Husker han meg? For jeg får han ikke ut av hodet.

Jeg vil ha Anna og Jacob. Jeg vil ha Holly og Gary. Forrest og Jenny. Allie og Noah. Lily og Marshall. Jeg vil ha en som venter tålmodig, og er glad i meg betingelsesløst. Jeg vil ha en som får meg til å le, hver dag resten av livet, og krangler med meg til jeg gråter av sinne. Jeg vil ha ham som holder meg hardt igjen når jeg vil smelle i dører, men egentlig helst vil synke sammen i armene hans og hviske “unnskyld, unnskyld, unnskyld”. Jeg vil ha en som lover meg verden, og som er min verden, og derfor kun har lovt meg ham selv. Jeg vil en å være bedre for. Hver eneste dag.

Håpløs romantikker. Ordet høres så nedverdigende ut. Som om det skulle være håpløst å finne den romantikken man søker etter. Som om romantikken, den kjærligheten du føler for noen, skulle være håpløs. Umulig. Feil. At det er urimelig av meg å ville finne den som forguder meg og som jeg forguder tilbake. Kanskje er det det? Umulig. Og kanskje jeg burde slutte å se romantiske komedier? Det kan umulig være bra for psyken min…

Jeg hater…

Har ikke blogget på lenge, men i dag har jeg vært så sykt sliten at jeg ikke har visst hvor jeg skal gjøre av meg annet enn alene under dyna. Andrea Badendyck (jeg innrømmer det, jeg leser bloggen hennes..) har skrevet et innlegg om hva som irriterer henne mest, og siden jeg ikke orker å gjøre noe annet enn å irritere meg i dag, så kommer tingene jeg hater under.

… motorsykler. Alle jeg hater kjører motorsykler. Det inkluderer M. Nagot, Frankrikes mest sadistiske gymlærer. Den dagen duden som kjører rundt utenfor leiligheten vår med “så awesome trimma Davidson” får hodet sitt kvesta mot en murvegg skal jeg le. Høyt.

… bryllup. Ja, dere er lykkelige. Ja, dere har jævlig lyst til å kjøre gjennom hele Bayeux med 132 biler bak dere og tute som gale og skrike høyt hvor lykkelige dere er. Men jeg har philolekser å gjøre. I stillhet!

… naboer som klager uten grunn. Jeg beklager virkelig at jeg går på mitt eget stuegulv. Virkelig.

… folk som sniker i kantinekøen. Jeg er akkurat like sulten som deg, og nei, jeg kommer ikke til å slippe deg foran meg i køen selv om du prøver å snike deg inn fra høyre. Bitch.

… folk som overgå deg i alt. Når du tryner på asfalten og folk kommer bort å bare “Herreguuuud, går det bra med deg? Jeg skjønner så godt hvordan du har det! Forrige uke trynet jeg også, jeg måtte dra på legevakten, og legen bare: “herreguuud, det er en så stor forstuelse.” Også fikk jeg masse piller, men så ville jeg ikke ta dem fordi de var testet på dyr, så jeg bare lå og led i flere dager og ankelen min svulmet opp til tredobbel størrelse!! Tilslutt så måtte jeg bli innlagt. Og så døde moren min, da, og jeg fikk ikke vært i begravelsen hennes fordi jeg fikk koldbrann og var døden nær. Men jeg skjønner at du har det vondt, ikke tenk på meg”

… husarbeid. “reducto!”

… folk som lyver. “Er det greit at jeg sover hos dere i natt? Elisabeth sa ja” “Ja, hvis Elisabeth sa det var greit, er det vel greit for meg også.” “Er det greit at jeg sover hos dere i natt? Maren sa ja” “Ja, hvis Maren sa ja så.”  Jeez, get a life.

… folk som tar andres ting. Tror ikke denne trenger å begrunnes.

… eksenes nye kjærester. Jeg beundrer deg kanskje for at du klarer å være sammen med eksen min, men ellers er alt galt med deg. ALT. Og ja, jeg liker den fine lille mentale avtalen vi har om å holde oss unna hverandres territorie.

… å gå tom for blanco.

Og det var vel ca. det. Dagens irritasjonsmomenter er ute av systemet. SMIIIL

Halla leser(e)!

Vil du høre noe kult eller? (Jeg vet du vil!)

For snart ett år siden fikk jeg hjertet mitt knust av en jeg aldri burde rotet meg oppi. Det gjorde vondt.

I over 4 måneder har jeg vært verdens lykkeligste. Det gjør godt. Og det beste er dette:

Lykken min avhenger ikke av én person. Den avhenger av mange. Og hvis du har adressen til denne bloggen, så betyr det at du er en av dem!

Glad i dere, fine mennesker <3

.

.

Hun vet ikke hvorfor hun har det sånn. Hvorfor hun får dem, tilbakefallene. Hun har jo alt nå, alt har ordnet seg. Han er der, han fantastiske som er bare hennes. Men så kommer natta og han sover og eksamen kommer og følelsene kommer og mørket kommer og hodepinen kommer og tårene kommer. Igjen. Akkurat som om selv om alt er på plass, så er det noe som mangler.

Hun skjønner ikke hva som er galt med henne. Hvorfor hun fortsatt lar filleting innvirke på alt. Hvorfor kommer tårene sånn plutselig? De kommer da aldri ellers? Arne, hun kjente ham da ikke så godt? Martin, hun var da ikke så forelsket i ham? Victoria, hun betydde da ikke så mye for henne? Isa, hun var da ikke mer enn en god venninne? Ikke Georg heller på den tiden. Hun hadde enda tilgode å bli kjent med alt det fantastiske som befinner seg i den spinkle kroppen? Matilde, hun var da ikke alt hun heller? Vilde, hun er fantastisk, men hun skal da klare seg uten henne også?

Men så går det så sykt inn på henne likevel. Det er som om et eller annet bare tar bolig i henne og nekter å forlate henne. Det er som om ingenting går fremover. Som om ingenting går hennes vei. Som om alt som har betydd noe, ikke betyr noenting for noen. En sann håpløshet som gjennomsyrer all viljestyrke som er igjen i henne.

Og det er så utrolig skummelt å stå alene og bare ha ansvaret for seg selv. Hun visste ikke hva det var hun bega seg ut på. Hun vet enda ikke hva hun skal til å begi seg ut på. Noen ganger virker det bare så mye enklere å slippe alt sammen. Ansvaret, kravet om å være moden hele tiden, å stå på egne ben, være selvstendig, uavhengig. Hun føler seg så sykt liten. Så sykt redd. Trenger bare et par perfekte armer til å holde rundt henne. Men så er ikke de her nå heller. Enda en grunn til å gråte.

Så vil hun bare hjem. Sitter og snakker med Jesper over telefonen, og hører stemmen hans i andre enden. Så beroligende, så veslevoksen. Akkurat som da hun var liten og de lå tett under dyna og var redde for skumle mordere i nattemørket. “Det kommer til å ordne seg. Det kommer til å bli morgen. Mørket kommer til å gå bort. Vi kommer til å overleve det her også. Vi kan ikke overdrive. Det kommer ingen mordere til Årvollveien i natt. Det er ingen som skal ratte bac’en og klare seg uten alle sammen, og dø alene uten å være elsket av noen.” Han er en av de få menneskene i verden som kan stryke deg trøstende på kinnet med stemmen over telefonen.

Jeg lurer på hvor ille det kommer til å være når noen hun kjenner faktisk dør. Jeg synes synd på henne da. Vi får holde rundt hverandre, passe på hverandre, hun og jeg. Fordi selv om hun har mistet så mange dette året, så er hun sikker på at det er midlertidig. At når alt kommer til kort, så betyr ikke bagateller noen ting. Alt man har sagt om hverandre bak hverandres rygger, alt man har vært uenige om, det er uviktig. Tenk når hun mister noen på ekte. Da er det ingenting som kan reverseres. Da får hun bare håpe hun har gjort noe riktig. At hun har gjort alt i sin makt for at ting skal ordne seg på alle punkter.

Try.

Paranoia.

Jeg sitter her med klump i halsen. Igjen. Det er mange måneder siden jeg hørte deg si det. Snart er det et år siden. “Jeg klarer ikke dette lenger.” Det var det du sa. Jeg tror det du egentlig tenkte var “jeg vil ikke ha deg lenger.” Og det stakk verre enn noe jeg noen gang har fått høre av noen før. Det høres ille ut, det å gjøre seg avhengig av bekreftelsen du ga meg. Men det gjorde sykt vondt. Alt som ordnet seg med en gang for deg igjen, mens det tok meg mange måneder å rydde opp i.

Du har gjort meg paranoid. Aldri vil jeg gå i gjennom noe sånt med noen igjen, det jeg gikk i gjennom etter deg. Det klarer jeg ikke to ganger. Jeg er så sykt redd for alt nå. Jeg er ikke redd for å ligge i noens armer, jeg er ikke redd for å være den jenta for noen andre som jeg engang var for deg. Jeg klarer bare ikke å tro på det når noen sier jeg er bra lenger. Jeg klarer ikke stole på noen når de sier de er glad i meg på ekte. Jeg klarer ikke å slutte å stresse når han ikke sender meldinger, eller når han ikke har tid til å snakke med meg en dag. Jeg klarer ikke å ikke finne opp hundrevis av grunner for at han ikke sa det han pleier å si. Jeg klarer ikke planlegge ting mer enn et par dager i forveien med ham, fordi jeg er sikker på at han en gang skal gjøre som deg. At han en gang også vil se meg inn i øynene og si “jeg klarer ikke dette lenger.” Og tenke “jeg vil ikke ha deg lenger” innerst inne. Og at det muligens vil bli mange ganger verre enn det var etter deg.

Det var godt gjort. Du klarte å få meg til å miste troen på at jeg noen gang kommer til å bli bra nok for noen andre. Å få meg til å  tvile på at jeg fakisk har den jenta i meg. Den jenta som kan slappe av og tenke “det går bra, jeg stoler på ham”. Pga. deg er jeg alltid på vakt, skal jeg alltid skjerme meg selv, gir jeg meg sjelden 100% hen til noen. På grunn av deg er jeg sikker på at jeg ikke fortjener og at jeg aldri kommer til å ha noen som mener jeg er alt han trenger og mer…

Oppskriften på sengekatastrofe

23.00: Festen er i full gang, alt går fint. Jeg ser ikke så verst ut, og jeg tror vi begge føler vi har god kjemi i kveld. Igjen. Han lener seg mot meg i sofaen, og trekker meg mot seg for å få et kyss. Han har myke lepper og i et lite sekund er jeg fortapt i evigheten. Men så husker jeg på den ekle drinken jeg drakk, og lurer på om jeg smaker rart. Jeg burde ikke tatt den røyken. Kanskje pusten min er ekkel? Det virker ikke som om han legger merke til noe.

23.35: Litt senere ender vi opp på soverommet hans. Vi begynner å kline og det er varmt og tungt. Han tar av meg toppen, og hekter av BH’en. Spørsmålene svirrer rundt i hodet mitt. Ser puppene mine rare ut når jeg ligger på ryggen? Er brystvortene mine for store? Hvordan skal brystvorter egentlig se ut?

23.40: Før jeg vet ordet av det, begynner han å kneppe opp jeansen min med retning sør. Jeg begynner å få panikk igjen. Hvilket undertøy har jeg på meg? Vær så snill, ikke la det være de stygge hello kitty-trusene. Puh, det er den stripete hipsteren. Liker han hipstere eller er han heller en stringtruse-fyr? Ok, det ser ut som om han ikke legger merke til noe. Mens han smetter dem av meg begynner jeg å lure: har jeg glemt noen hår mens jeg barberte meg? Å nei, tenk om han tror de røde prikkene jeg får fra barberingen er en eller annen syk kjønnssykdom? Ser jeg rar ut der nede? Lukter det… friskt?

23.42: Han gikk ned på meg, så nå er det vel tid for å gjengjelde. Jeg begynner å lure på om han liker hva jeg gjør. Ingen har noen gang sagt jeg er dårlig, men ingen har sagt jeg er god heller. Går det for fort? For sakte? Er de lydene han lager, gode lyder? Vent, hvorfor sluttet han akkurat å lage lyder? Å nei, kom tennene mine akkurat borti utstyret hans? Vi kommer aldri til å gjøre dette igjen hvis jeg lar tennene mine komme i veien!

23.48: Okei, så nå er vi begge fullstendig nakne. Han strekker seg mot nattbordet sitt og begynner å fikle med et kondom. Plutselig skyller en bølge av bekymring mot meg: er dette en one night stand eller er det noe annet? Burde jeg ventet? Burde vi ikke ha hoppet inn i det her så fort?

23.52: Mellom to og 4 sekunder etter vi starter, begynner jeg å lure på hvor mange andre jenter han har gjort dette med i det siste. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg ikke må bekymre meg. Vi bruker kondom, alt kommer til å gå bra.

23.58: Jeg er så nære ved å komme da han plutselig gjør et lite feiltrinn og følelsen er borte. Pronto. Just like that. Da er det bare å begynne å begynne på nytt igjen, og jeg bekymrer meg for at dette tar alt for lang tid. Jeg fokuserer så hardt på hvor lenge dette tar, at jeg glemmer helt hvordan dette funker. Jeg må slutte å tenke så sykt mye. Han kommer garantert til å merke det. Get in the moment, woman!

00.03: Jeg tror han kjeder seg. Han snur meg. Jeg er mer bevisst på alt jeg gjør feil enn noen gang. Brystene mine hopper, jeg håper han ikke legger merke til det. Og rompa mi er på utstilling. Den disser litt den også. Jeg lurer på om lyden av ham som slår mot meg plager ham like mye som den plager meg.

00:05: Det er endelig over. Han kom. I det minste så tror jeg han kom? Kom han?? Herregud, hva om han bare faket? Hva hvis det var så ille at han bare vil det skal være over, så han kan sovne? Kommer han til å ville gjøre dette igjen? Jeg håper han kommer til det.

02.15: Jeg klarer ikke å sovne. Han ligger på ryggen ved siden av meg og har sovnet for lengst. Jeg bekymrer meg for hvordan jeg kommer til å se ut morgenen etter med sminke langt nedover kinnene, og håret til alle kanter.

08.00: Jeg sniker meg forsiktig ut av sengen og tar fatt på den lange veien hjem. Han legger enten ikke merke til noe, eller så later ham som om han ikke gjør det.

Kneppekonkurranse?

“Kneppekonkurranse?” Hun sitter overskrevs på ham i sofaen. Hun har en hvit sommerkjole med knapper nedover magen, han har svart dressjakke og hvit skjorte. Hun ler. “Du har flere knapper enn meg! Dårlig gjort” Han vinner. Med en rask bevegelse har han henne i armene, og bærer henne mot soverommet. Hun klamrer seg fast til fine skuldre, er redd for at han skal miste henne ned på teppegulvet i gangen et øyeblikk. Inne på soverommet nå. Han har dårlig balanse i sengen, som bare er en stor madrass uten påmonterte ben. Han lager en lyd som minner om motorstans og hun ler så kraftig at de faller. Lander mykt med ryggen på madrassen og han over. Hun tar tak i den åpne skjorta hans, trekker ham mot seg. De får øyekontakt, hun får et mykt kyss. Et 17.-maikyss. Hun ynker seg når han trekker seg unna, slik et lite stønn burde defineres i ordboken. Hun ynker seg sånn man bare kan gjøre med lukkede øyne og smilende munn, som om det at han trekker seg unna er verre enn noe annet. Drar av ham skjorta, drar av ham beltet. Nesten nakne nå. Hun smiler under ham. Sånn som i klisjeen, sånn som i filmen. “Du er nydelig” sier han og hun lar pekefingeren gli sakte over kragebenet hans og oppover halsen. Den dyprøde neglelakken hennes dekker knapt halve neglen lengre, og danner et kantete mønster. Hun gir ham store grønne øyne og vet han snart vil være på innsiden. De bare leker.

Skulle ønske jeg var mer bitter!

Vel, du kan velge å takle ting på 3 måter:

- Ettertanke, det er den edleste.

- Imitasjon, det er den letteste.

- Erfaring, det er den bitreste.

Du vet du har vært for lenge i Frankrike når…

… du deltar på minst en temafest i måneden (kle deg ut som en lege, et land, en grønnsak, noe på R, you name it, we got it!)
… du er i Norge, og tar deg selv i å omregne prisene på ting til euro
… du går nedover hovedgaten i en by og blir overrasket over å se flere enn 3 personer og ikke én eneste ku
… du blir positivt overrasket hver gang du møter en person som ikke lukter gammel svette
… du ringer etter en rørlegger, en låsesmed eller  (i verste fall) en ambulanse og regner automatisk med at de aldri kommer til å dukke opp uansett

… du blir mett av å spise en bit av en baguette med litt syltetøy på til frokost
… du synes det er superpraktisk (og ikke teit i det hele tatt) å gå til butikken drassende på en caddie

(“dette er ikke harry, dette er ikke harry, dette er ikke harry…!”)

… du blir positivt overrasket om du ikke blir bedt om å signere noen papirer, vilkår eller fremvise legeattest for en hvilken som helst dagligdags ting
… du har lært deg å spise ting som lukter akkurat det samme som de offentlige toalettene i Frognerparken
… du synes at Milka smaker bedre enn Freia Melkesjokolade, og blir ikke det minste overrasket når du oppdager at påskeegg i lilla pakke kun er et dårlig plagiat av Milkaversjonen.